Millioner av hodeskaller og beinrester

Det er sært. Uvirkelig. Og ikke for den lettskremte. Synet som møter deg, tjue meter under gatene i Paris, etter flere hundre meters vandring gjennom dunkle gruveganger, er skapt for mareritt. Hodeskaller. Beinrester. Millioner av dem. Så langt øyet kan se er knoklene sirlig stablet som ved for vinteren.

Vi er i katakombene i Paris. Bakgrunnen for den bisarre beinsamlingen er at levninger etter millioner av parisere måtte graves opp og flyttes fordi kirkegårdene utgjorde en smittefare, eller fordi de måtte vike plassen for byutviklingen. De forlatte kalkgruvene under distriktet Denfert, ble løsningen. Mellom 1786 og 1860 ble levningene etter flere millioner parisere flyttet dit.

Beinrestene ble først plassert i gruvegangene. Det var først i begynnelsen av 1800-tallet at levningene ble lagt i dekorative mønstre. Hodeskaller og lange bein, ikke minst lårbein, ble lagt ut mot gangen. De resterende beina ble stablet i bakgrunnen.

– Héricart de Thury stod bak den kunstferdige arrangeringen av ossuariet i 1809. Det ble gjort for at beinrestene skulle oppta mindre plass, forteller Sylvie Robin, konservator ved Musée Carnavalet som katakombene tilhører.

Utfordrende utstillingslokale

Du bør ha gode sko for å besøke katakombene. Vandringsruta er på 1,7 km. Beinrestene omkranser 780 av disse meterne. Lufta er fuktig. Enkelte steder drypper vann ned fra gruvetaket. Det kalkholdige vannet er i ferd med å danne bittesmå stalaktitter.

Ifølge Robin er ikke katakombene et ideelt sted å oppbevare beinrestene. Luftfuktigheten er høy fordi det er vanskelig å få til god nok ventilering i de lange gruvegangene. Museet jobber preventivt for å minimere skadene. De holder øye med og bytter ut bein som har fått skader. Beinrestene renses ikke, men personalet holder gulvet ryddig og rent. For å opprettholde lav temperatur, brukes lys som ikke avgir varme.

Samlingen i seg selv er en utfordring siden den består av menneskerester og ikke gjenstander. Det krever ekstra respektfull behandling.

Dette er en arbeidsplass som ikke passer for hvem som helst, men alt i alt jobber rundt 45 personer med katakombene. Det inkluderer alt fra billettkontor, vakthold og det administrative personalet på Musée Carnavelet.

– Det er frivillig å jobbe nede i katakombene, understreker Robin.

Lang historie som turistattraksjon

Katakombene ble åpnet for publikum på starten av 1800-tallet. Det vakte straks interesse. Blant prominente gjester var Frans II av Østerrike som besøkte katakombene allerede i 1814, og Napoleon III i 1860.

I dag slynger lange køer seg langs fortauet utenfor det anonyme inngangspartiet. Besøkstallet for 2014 lå på 360 000. Mange av gjestene kommer fra Nord- og Sør-Amerika eller de britiske øyer. Til tross for begrensingen på maksimalt 200 personer i katakombene om gangen, forventes besøket i 2015 å stige til 400 000.

Hærverk og tyveri

Alle gjester er imidlertid ikke like velkomne. – Publikum skiller seg fra de i et museum, medgir Robin.

Jevnlig fristes noen til å stjele med seg hjem en suvenir. Derfor kontrolleres publikums bager ved utgangen. Politiet tilkalles ved behov. Tyveri blir anmeldt. Senest i mai 2015 stod en person tiltalt i retten for tyveri av en hodeskalle.

I 2009 ble katakombene rammet spesielt hardt. En gruppe mennesker Sylvie Robin omtaler som «cataphiles», brøt seg inn og gjorde hærverk på både gruveganger og ossuarium. Resultatet ble at katakombene måtte stenge for renovering fra september til midten av desember samme år. Etter den episoden økte sikkerhetstiltakene. Det er også innført bevoktning om natta.

Men dette var langt fra første gang katakombene fikk ulovlig besøk. Blant annet ble det 2. april 1897 holdt en hemmelig konsert med forskere, kunstnere og rikfolk til stede i et rom med en tønneformet beinstabel. De to ansatte som slapp dem inn, fikk sparken.

Nye tilbud

Hverken vindeltrappa ned, eller den ulendte gruvegangen, er egna for funksjonshemma. Ifølge Robin vil de forbedre tilbudet til denne gruppa. Nå leter museet etter partnere som kan være med og lage tilbud også til de som ikke selv kan gå ned i katakombene.

– Vi ønsker oss et rom med et virtuelt tilbud tilsvarende Google Street View, for funksjonshemma besøkende. Vi vil også ha et taktilt tilbud slik at blinde og svaksynte kan berøre rekonstruksjoner av beinsamlingen, sier hun.