Galleri over krigens gru

En gutt på Balkan biter tennene sammen. Blikket sier alt om krigens usminkede brutalitet.

KJETIL S. GRØNNESTAD • FOTO: ALF BERGIN

Fotojournalist Wade Goddard dekket krigene under oppløsningen av Jugoslavia. Som en videreføring av dette, startet han et fotomuseum dedikert krigsfotografi. Målet var å vise krigens sanne ansikt.

Gamlebyen i Dubrovnik i Kroatia er flott. Festningsbyen har overlevd mange kriger, senest beleiringen av den Jugoslaviske arméen i 1991 og 1992. Om sommeren vrimler hovedgata Stradun av turister. Smale smau rommer butikker, caféer og severdigheter. Et av disse smauene huser krigsfotomuséet War Photo Limited. Turistene som kommer hit, får sett krigens usensurerte gru.

Dekket krigene i Jugoslavia

– Jeg dro til Bosnia i 1992 fordi en venn inviterte meg med. Jeg ble værende og dekket krigen som frilansfotograf for internasjonale media som Reuters, New York Times og Newsweek, sier Goddard.

Under kampene mellom bosniske muslimer og kroater i Mostar, bodde han hjemme hos en lokal familie mens han dokumenterte livet i den krigsherja byen. Goddard var en ung mann i starten av tjueårene da han kom til Bosnia. Han dro dit fordi han ville se, og føle, og forsøke å forstå hva som drev folk til å drepe hverandre. Ifølge ham selv var han tøff i trynet, og høy på «Vietnamfølelse» med action og spenning.

– Det er frykten som får folk til å drepe hverandre. Frykten for at hvis du ikke dreper naboen først, gjør han det med deg, sier han.

Selv vokste Goddard opp i fredelige New Zealand. Han slo seg ned i Kroatia da han giftet seg med en kroatisk kvinne i 1996, og ble far i 1999. Krigen i Kosovo i 1999 var den siste han dekket.

– Jeg sluttet etter det. Da jeg selv ble far, relaterte jeg meg mye sterkere til flyktningenes lidelser enn før. Ikke minst når jeg så barn på flukt. Dessuten var jeg blitt eldre og mer moden, forklarer han.

Naturlig sted for et krigsfotomuseum

Selv om han ga opp fotograferingen, ga han ikke opp krigsfotografiene. Sammen med en belgisk venn fikk han finansiering til å starte et museum dedikert krigsfotografi i Dubrovnik.

– Det var naturlig å etablere seg her. En årsak var at dette lokalet var ledig. Men samtidig har byen, og landet Kroatia, en historie som naturlig rammer inn et galleri for krigsfoto. Området er kjent for krig. Dessuten er Dubrovnik en by med mange turister. Det sikrer oss godt besøk, sier han.

Innenfor døra til War Photo Limited, leder ei dunkel trapp opp til det første av museets to etasjer. Utstillingslokalene er malt mørkt gråblått. Lokalene er pene og rene, men bildene på veggene er tildels grusomme å se på med såra og drepte mennesker.

Flere utstillinger

I sesongen fra mai til og med oktober, vises flere utstillinger. Årets første utstilling er «The Balkan route» (mai – juli 2016) som viser flyktningene som vandret gjennom Europa etter å ha kommet til Hellas fra Tyrkia.

Museet får ingen støtte. Det finansieres av inngangspenger fra turistene som hver sommer legger turen hit. Museet er stengt om vinteren. Da produserer Goddard nye utstillinger.

– Jeg følger med på nye fotografer for å se hvem som kan være interessante å vise fram. Jeg gjør alt arbeidet med nye utstilinger, fra å produsere de utstilte bildene til å skrive bildetekstene. Å leie inn ferdige utstillinger blir for kjedelig, sier Goddard.

Med plassering i Dubrovnik, er det naturlig at museet har bilder fra krigene i det tidligere Jugoslavia. Utstillingen «Under Siege: Dubrovnik 1991» viser beleiringen av Dubrovnik. Et mindre rom i 2. etasje er satt av til det. Her kan de besøkende også sitte ned foran videoen med filmsnutter fra krigene i Bosnia-Herzegovina, Kroatia og Kosovo, lydsatt med sangen «Crazy» av artisten Seal.

– Svært mange kommer fordi de vil se bilder fra krigene i Jugoslavia, men som regel bruker de mest tid på bildene fra dagens kriger, sier Goddard.

Svært få kroater besøker museet. Det tror Goddard skyldes at krigen fortsatt er et sårt minne for dem.

Vil vise lidelsene

Det finnes mange foto fra dagens krigssoner. Likevel må Goddard streve for å få de motivene han vil ha. Store mediehus bruker actionprega bilder for å lokke lesere til teksten. Men Goddard ønsker ikke bilder av tøffe typer med forvokste gønnere. Han interesserer seg mer for krigens andre ansikt: Lidelsene. Vanskene sivilbefolkningen møter med et istykkerbomba hjem. Når det ikke finnes gass å koke mat med. Når vannforsyningen er ødelagt.

– Kvinner er ofte flinkere til å dekke de menneskelige følgene av krig, sier Goddard.

Derfor er det ikke bare barske menn som stiller ut i krigsfotomuseet. Goddard anslår at kvinner står for rundt 40 prosent av bildene. Selv unngår han å vise fram egne bilder.

– Å Gud nei! Jeg vil for all del ikke bli sett på som han kleine fyren som starter et galleri for å vise fram sine egne flotte bilder. Derfor var det ikke før nå nylig jeg for første gang viste egne bilder, sier han.

Bildene fra tida da han bodde i Mostar, ble vist i september i 2013.

Lite å lønne folk med

Utenom Wade Goddard selv, sysselsetter museet to personer i full stilling i henholdsvis seks og fire måneder. Dessuten deler studenter ut løpesedler for å lokke turister inn til museet.

War Photo Limited er 350 m2 stort og får 20 000 besøk per år. Antallet øker med 5-10 prosent i året. Det kan Goddard takke gode tilbakemeldinger for, ikke minst på nettsteder som Tripadvisor.

Siden museet finansieres med inngangspenger, honoreres ikke fotografene for de utstilte bildene. Derimot får de dekket en helgetur til Dubrovnik for å delta på utstillingsåpningen. Museet selger et utvalg av bildene i begrensa opplag. Fotografene får femti prosent av disse inntektene. De får også ti prosent av inntektene fra boksalget. Flere av utstillingene lever videre som vandreutstillinger til andre galleri og fotomuseer. Fotografene får 50 prosent av disse leieinntektene.

© Svart på Kvitt SA

Galleri over krigens gru
  1. Section 1