KWAI - dødens jernbane

–Selv visste jeg lite om hvor og når han jobbet på jernbanelinja, sier Terry Manttan som i dag er general manager på muséet Thailand-Burma Railway Centre i Kanchanaburi. Nå er det mer enn 70 år siden jernbanelinja stod ferdig. Anlegget kostet 98 000 liv.

Byggingen av jernbanelinja mellom Thailand og Burma under 2. verdenskrig ble udødeliggjort i filmen «Broen over Kwai». Japanerne ville ha jernbanelinja fordi de trengte en sikker forsyningsrute til den store hæren deres i Burma. Sjøveien dit var for risikabel på grunn av angrep fra allierte krigsfartøy. Anleggsarbeidet ble en menneskelig katastrofe. Av de 240 000 allierte krigsfangene og asiatiske arbeiderne som bygget den 415 km lange jernbanelinja, døde hele 98 000 i løpet av den 16 måneder lange anleggsperioden i 1942-43. 17. oktober 1943 var arbeidet over. Da møttes toglinjene fra Burma og Thailand på thailandsk side av grensa.

Broen over Kwai ligger i byen Kanchanaburi, 11 mil vest for Bangkok, der muséet også holder hus. Mange besøker byen for å lære om krigshistorien, på grunn av filmen eller for å få vite hva som skjedde med egne slektninger. Terry Manttan, som selv er fra Australia, er en sønn som ville vite mer om farens opplevelser som japansk krigsfange.

– Muséet ble etablert for å sikre at all informasjon rundt jernbanen skulle bli tilgjengelig for krigsfangenes pårørende, forteller han.

Museum

Den anonyme to etasjers museumsbygningen skjuler en topp moderne utstilling. Muséet er delt opp i åtte gallerier som dekker hvert sitt tema rundt jernbanelinjas historie. Det spenner fra geografiske forhold langs jernbanen, krigsfangenes levekår, og til det som skjedde etter at krigen var over.

Mens tekst, bilder og gjenstander forteller om grufulle forhold, høres hele tida den optimistiske plystringen fra filmen «Broen over Kwai» i bakgrunnen. Krigsfangene og de asiatiske arbeiderne døde av sykdommer som dysenteri, beriberi og kolera. Lite mat, hardt arbeid, elendige bo- og sanitærforhold kombinert med brutale fangevoktere, krevde også mange ofre.

Viadukt bygget av briter

Etter krigen gikk jernbanen ut av bruk på grunn av manglende vedlikehold. Broen over Kwai ble bombet under krigen, men siden bygget opp igjen. Thailandske myndigheter gjenåpnet deler av linja i 1957 fram til Nam Tok. Resten er gjenerobret av jungelen, eller ligger oppdemmet under vann.

Toget går videre fra Kanchanaburi til endestasjonen Nam Tok ved Sai Yok nasjonalpark. En av stasjonene heter Tham Kasae, også kjent som Wang Pho. Her finnes en stor viadukt i tre som ble bygget av britiske krigsfanger.

Tham Kasae (staves også Tham Kra Sae) er et bittelite stoppested. Viadukten er eneste grunn til å dra hit, men den trekker nok turister til å holde liv i en hel gate med souvenirutsalg. Et buddhatempel inne i en hule i fjellet innenfor viadukten er en ekstra godbit for de som besøker stedet.

Når det ikke er tog i sikte, er viadukten full av turister. De går forsiktig, for viadukten er full av hull og bolter som stikker opp. Det er fort gjort å snuble og falle ned til bakken minst ti meter under. Og så er det glovarmt. Tropesola gløder ubarmhjertig så fjellveggen minner om en fresende steikeplate. Salt svette svir i øyene på turister med solhatter og velfylte vannflasker. Slik luksus hadde ikke de britiske krigsfangene som slet med å bygge viadukten.

Humpete togtur

Dagens tog snegler seg over viadukten, men skyter fart når de kommer inn på fast grunn. Men det er langt fra snakk om flytogstandard. Toget flyter ikke over skinnene. Det føles mer som å bli kastet inn i en Disneyfilm med tog som hopper og danser over skinnene. Slitte skaiseter som klistrer seg til svette lår, understreker hvor utrangert toget og linja er.

Tropesola fra viadukten, brenner like hett på togtaket. Aircondition finnes ikke. Den eneste avkjølingen kommer fra vifter i taket og åpne vinduer. Selv om toget har mange turister, er det thailandsk hverdagsliv som spiller seg ut på de fleste setene. Ei mor og datter som dupper av i varmen. Ei kvinne med beina i kors renser okra.

På vei inn i Kanchanaburi krysser toget den berømte broen over Kwai. Som på viadukten, kjører toget svært sakte. Det er nødvendig, for den smale jernbanebroa er full av folk. De søker tilflukt på plattformene som stikker ut over den muddergrå elva idet toget glir forbi.

Krigskirkegård

Det finnes tre krigskirkegårder for krigsfangene som døde under anleggsarbeidet. Den største ligger i Kanchanaburi like over gata for muséet Thailand-Burma Railway Centre. Her er mer enn 5000 soldater fra det britiske samveldet, pluss 1800 nederlendere, begravd.

Thailand er ikke stille. Trafikken er heftig, også ved kirkegården. Likevel, den velpleide krigskirkegården, med gravsteiner på rekke og rad i militær presisjon og med plen som ser ut til å være frisert med neglesaks, gir ro i sjelen. Fuglesang strømmer ut fra skyggefulle trær. Fargerike sommerfugler flyr fra blomst til blomst. Idyllen er en stor kontrast til krigsfangenes skjebne.

Flokkene med hvite pensjonister som strømmer ut av turistbussene, oppfører seg eksemplarisk. Mange er pårørende til de døde på krigskirkegården.

– Kjære Jim. Du blir husket av dine nieser, nevøer og deres familier, er bare en av flere personlige hilsener som ligger ved gravsteinene.

Selv etter 70 år er de som døde under byggingen av jernbanelinja mellom Thailand og Burma ikke glemt.

© Svart på Kvitt SA